Annonsering  |  Abonnement  |  Om oss  |  Vår historie  |  Kontakt oss  |  Linker
Lokalavisa for Røros i 132 år. 1886 - 2018
Torsdag 24. mai
 
Kjøp e-avis
Bestille abonnement?

Velg abonnementstype:

Jeg ønsker også abonnement på e-avis (kr 150,–)
Navn:

Adresse:

Postnr.:  Sted:

Telefon/e-post:

Send faktura til annen adresse (f. eks for gave)

 

24. mai
17. mai
Tidligere utgaver
Hent artikkelliste fra arkivet...
 
Søk i Fjell-Ljoms nyhetsarkiv:
 
Taubanen mellom Storwartz og Olavsgruva snart i drift igjen.
Kre Idar Sundt i ferd med teste om drivverket gr som det skal.

Taubanen mellom Olavsgruva og Storwartz er den eneste som fortsatt str p det norske fastlandet. I sju r har Kre Idar Sundt restaurert bukker, vaiere og drivverk. I den mest intense driftstiden transporterte banen 300 tonn malm i dgnet. N er banen snart kjreklar igjen.

Tekst og foto: Tore stby

Taubaner ble brukt ved mange av gruvene i Norge. Etter som gruvedriften opphrte, har bane etter bane blitt revet. I dag finnes taubaner bare p Rros og ved kullgruvene i Longyearbyen p Svalbard. Banen p Svalbard er fredet, men ikke vedlikeholdt. Dermed blir banen mellom Storwartz og Olavsgruva den eneste som er kjrbar. Taubanen ble opprinnelig satt opp ved Mugg-gruva i Nordgruvefeltet i 1897. Den ble flyttet til Olavsgruva i 1940. Alle delene i banen er mer enn 100 r gamle. Oppussingsarbeidet har vrt omfattende og tidkrevende. Mange av jerndelene var sammenrustet, og Sundt har blant annet brukt oppvarming med sveiseapparat for skille dem, og pusse dem opp hver for seg. Han var den siste som hadde ansvaret for vedlikeholdet p banen da den var i full drift. N nrmer den store dagen seg, da han kan skru p knappen og sette banen i gang igjen.
Komplett bane
P de 1350 meterne mellom Olavsgruva og Storwartz er det i alt 16 bukker. Alle bukkene var i sterkt forfall, men n er treverk skiftet ut og alle hjul pusset og smurt. Vaierene har holdt seg bemerkelsesverdig godt, blant annet p grunn av at de for noen r siden ble innsatt med tectyl. Kibbene ser ut som store btter, og er beholderne som malmen ble fraktet i langs banen. Hver kibb har en egenvekt p 200 kilo, og hadde en fraktekapasitet p omlag det samme. Da banen var i drift, var det opp mot 30 kibber i sving. N er 20 av dem restaurert og i full stand. Bde taubanestasjonen ved Olavsgruva og mottakshuset p Storwartz er ogs restaurert. Da banen ble bygd, var den ment ha relativt kort levetid. Taubanestasjonen er derfor bygd direkte p bakken, uten noen form for grunnmur eller fundament for beskytte mot rte. Det har derfor vrt ndvendig med mye utskifting av treverk. N er arbeidet gjort, og en kulturskatt er sikret for ettertiden.
brukt spett
Malmen kom ut av Olavsgruva i vogner, som gikk p skinner. Vognene ble tmt i en stor silo midt inne i taubanestasjonen. I bunnen hadde siloen flere uttakspunkter, der malmen ble fylt over i kibbene. Selve fyllingen av kibbene var hardt fysisk arbeid. Ofte kilte malmen seg fast i siloen, og mennene mtte bruke spett for f fylt kibbene. Malmen som kom opp fra gruvene var svrt fuktig, og vinterstid var det ofte store frostproblemer. Ofte ble det foretatt sprengninger inne i siloen for lse p massen. Mange hull i taket vitner om at salvene fikk fart p malmen. Nr kibbene var fylt, ble de festet til drivvaieren, og startet ferden mot Storwartz. Noen ganger lsnet de underveis, og da raste de ned igjen i taubanestasjonen s gnistskura sto. Sundt sier at han ikke kjenner til at dette frte til ulykker, men at det ofte ble store skader p utstyret, og mye gjre for vedlikeholdsfolket. Det var ogs problemer med banen i sterk vind. Da hente det at kibbene kom bort i bukkene, og rett og slett rev dem ned. For det meste gikk transporten greit, og malmen kom fram til flotasjonsverket p Storwartz. Her ble malmen knust til stv, og kobberen ble skilt ut i en kjemisk prosess. Kjemikalier fikk blandingen av malm og vann til skumme, og i det skummet havnet det meste av kobberet. Kobberkonsentratet ble deretter sendt fra Rros med tog til smelting og foredling, etter at verkets eget smelteverk brant ned. Drivverket for taubanen ligger i mottakshuset p Storwartz. Det drives av en elektromotor som yter rundt 22 hestekrefter. 22 hestekrefter var alts det som skulle til for transportere opp til 300 tonn i dgnet. Da banen var i drift var det en sveivetelefon som varslet de p Olavsgruva, nr banen startet. Et signal betydde at banen startet og to signaler at den stoppet. I 1972 ld to signaler for siste gang s langt. I hst vil et signal lyde igjen, lover Sundt.



© Alle rettigheter reservert Fjell-Ljom og AS Avisdrift.
Enhver kopiering av innholdet på disse sidene skal avtales med rettighetshaver.
Webutgaven publiseres av avisas redaksjon i system levert av Maxus Media